For å begynne med det positive: Det var varmt, men skyet. Ingen stekende sol. Løpeskjørtet (som riktignok føltes i overkant kort da jeg labbet bort gata fra Brugata trikkeholdeplass fordi jeg var sent ute og uheldig med trikkeavgangene, og derfor gikk for å i det hele tatt rekke løpet) var perfekt i forhold til temperaturen. Noen ropte også "kult skjørt" underveis. Det er jo kult! Og det føltes ikke like ille som da jeg løp Oslo maraton for ett års tid siden (selv om tiden ikke tyder på det).
Men, altså; Jeg kom nesten for sent (ankom Bislet stadion 14:58, 2 minutter før den annonserte fellesstarten), og vet altså fint lite om hvordan arrangementet var i de tre timene det holdt på før start. Dette er nok uansett et utmerket venninneløp, så jeg hadde sikkert ikke vært der så lenge før uansett, selv om jeg kunne tenkt meg litt bedre tid enn det jeg fikk, da. Det var puljestart i 5 puljer, og ny pulje startet når forrige pulje var nede i svingen. Jeg befant meg midt i mølja i siste pulje, og fikk kanskje føle litt hvordan gode løpere kan ha det i starten av sånne løp. Det gikk ikke fort (og når jeg sier det, betyr det virkelig ikke fort) og jeg måtte løpe i sikksakk for å i det hele tatt få løpe ut av stadion.
De første kilometrene føltes helt greie. Løp jevnt, og forbi mange andre, til og med. Men da bakkene begynte for alvor rett etter Myrens verksted, ble det verre. Jeg hater den bakken, og det tror jeg en del andre gjorde også. Mange gikk, mens de raskeste møtte oss motsatt vei på den smale gangveien. Det var rett og slett ikke mulighet til å komme forbi mange steder, og jeg måtte pent "dasse" videre i tempoet til de rett foran meg. Ikke at jeg er så rask jeg heller, men uansett... Treschows gate og Sandakerveien var akkurat så hat som forventet, men endelig snudde vi nedover igjen, og jeg følte meg på tryggere grunn, til tross for at vi det meste av tiden løp en annen rute enn den jeg løper til jobben. Faktisk tror jeg Endomondo har registrert raskeste tid noen sinne på 3 km akkurat der, så det stemmer vel overens med følelsen. Vannet kom endelig ved 6 km, forresten, og igjen ved 8 km. De kunne vel med fordel vært litt bedre fordelt. Heldigvis sto det en brannbil ved Nordpolen og sprutet vann... det var deilig!
Mellom 8 og 9 km kom det først en liten kneik som jeg ikke orket å jogge opp, og deretter Colletts gate. Og der jogget jeg hele veien opp, i motsetning til de fleste rundt meg, selv om det ikke gikk fort. Den bakken har jeg øvd på noen ganger nå, så noe annet var ikke aktuelt en gang! Så gjensto bare den siste kilometeren ned til Bislet stadion, og jeg prøvde å gi på det jeg kunne, men det er liksom ingen futt der. Ingen energi. Ikke noe overskudd. Det er vel det som er problemet mitt. Jeg klarer å løpe rimelig jevnt, og finner et komforttempo som passer meg, men det blir liksom ikke noe mer ut av det.
Det betyr vel at det er på tide med mer intervall, og flere litt hardere økter framover?!
Men jeg kom i mål, og kjente jeg ble skuffa over tiden. Den var noen sekunder dårligere enn Oslo maraton i fjor (riktignok i en flatere løype), men jeg har jo trent mye mer denne sommeren, og hadde håpet på litt bedre uttelling.
Det hører forresten med til historien at jeg løp uten å vite tiden min underveis. Mobilen var godt pakket ned i et flipbelt under løpeskjørtet, siden den gamle mobilholderen min er for liten til ny telefon, og gir heller ikke sekunderingene høyt underveis lenger...
Vel i mål fikk vi en flaske veldig varmt vann, og fikk deretter stå i kø for å komme inn for å hente goodiebag (vareprøver) og et glass champagne. Greit nok. Ute hang folk i flokker, og for ensomme ulver som meg var det greit å strekke litt på legger og lår mens champagnen ble fortært, før jeg tok trikken hjem.
Og sluttiden?! 1:10:36. Jaja...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar